Pasteurella sp. (hittil ubeskrevet art) er årsak til sykdommen pasteurellose hos oppdrettet rognkjeks i Norge og Skottland. Klinisk manifesterer sykdommen seg som en bakteriell sepsis, hvor hudlesjoner i form av hvite flekker, halefinneråte, ascites og blødninger i gjeller og ved finnebasis er mulige ytre funn. Sykdomsutbrudd kan oppstå både i settefiskfasen og i sjø, og dødeligheten ved utbrudd kan bli svært høy, iblant opp imot 100 prosent.

Laksevarianten av Pasteurella spp er foreløpig bare påvises på laks, og på rognkjeks er kun rognkjeks variant påvist. I smitteforsøk derimot er rognkjeks mottagelig for Pasteurella spp isolert fra laks, og det gir sykdom og dødelighet med samme symptomer som rognkjeksvarianten. Dette gir grunn til overvåkning av rognkjeks for mulig funn av laksevarianten. Det finnes en PCR som skiller mellom de ulike variantene av Pasteurella spp. Dette er viktig for å avklare om det er smittefare fra rognkjeks til laks.

Pseudomonas anguilliseptica er en opportunistisk fiskepatogen som i 2011 for første gang ble påvist fra rognkjeks i Norge. Antallet positive lokaliteter har steget kraftig de siste årene. Sykdommen arter seg som ofte som en hemoragisk septikemi.

Dødelighet både ved intramuskulær og intraperitoneal injisering av forskjellige isolat av P. anguilliseptica og kohabitantsmitte tyder på at bakterien er primærpatogen hos rognkjeks. Dette tyder på at en vil ha god nytte av en vaksine for denne bakterien. Slik vaksine finnes ikke idag.

Vibrio ordalii er årsak til atypisk vibriose, som har forekommet sporadisk hos oppdrettet rognkjeks i Norge. Ved infeksjon oppstår det en alvorlig hemoragisk septikemi, som kan gi store problemer med høye dødeligheter og tilbakevendende utbrudd. Det har vært relativt få lokaliteter med påvist V. ordalii infeksjon hos rognkjeks de siste årene.

Andre vibrio-arter, som Vibrio splendidus, V. logei V. wodanis og V. tapetis, isoleres også ofte fra rensefisk. Det er imidlertid usikkert hvilken betydning disse bakteriene har for sykdom hos rensefisk, da flere av dem finnes som vanlige miljøbakterier i sjøvann. Det har vært diskutert om stressende forhold og ytre påvirkninger, som under transport og opphold i laksemerder, gjør at rensefisken blir mottagelig for infeksjon med bakterier som vanligvis ikke fører til sykdom.

Finneråte oppleves som et tilbakevendende problem hos oppdrettet berggylt. Fra slike fisk isoleres ofte Tenacibaculum spp. og V. splendidus, både i renkultur og i blandingsflora. Tenacibaculum spp. har også blitt påvist hos andre leppefiskarter og rognkjeks. Bakterien har i tillegg blitt isolert ved flere innsendelser fra rognkjeks med såkalt «kratersyke», men det er ikke kjent hvorvidt den er årsak til problemet.

Moritella viscosa forekommer med jevne mellomrom hos rensefisk, ofte i forbindelse med sårtilstander, og fortrinnsvis ved lavere sjøtemperaturer

Under høst-vintersesongen foretrekker rognkjeksen å oppholde seg i kaldt (median 7,3 grader) vann i overflaten, gjerne med innblanding av ferskvann (median 18,9 ppt). Under slike forhold var det en miss-match mellom oppholdssted for laks og rognkjeks. Slik lagdeling i miljø kan føre til redusert effekt av rognkjeksen mot lus.

Rognkjeks oppdrettet på 9,5 grader ble overført direkte til kar på hhv. lav (4,2 grader) og høye (14,2 grader) temperatur og sammenlignet med referansekar på 9,5 grader. Analyser av plasmakortisol (akutt stress), pH og plasmaioner (osmotisk stress) viste at rognkjeks takler stress bedre ved høye temperaturer enn ved den laveste temperaturen, som kan bety at håndtering, transport og overføring av rognkjeks til nytt miljø er mer kritisk ved lave temperaturer (trenger lenget tid på aklimering i merd ved lave temperaturer).

Forsøk i svømmerespirator viste at ved strømstyrker over 70-110 cm/sek sliter rognkjeks med å holde seg fast til overflater. Rognkjeks er dårlige svømmere, og svømmekapasiteten (og dermed evnen til å aktivt ta lus) er dermed påvirket av strømforholdene. Spesifikk svømmekapasitet for 300g rognkjeks er fra 1,3 til 1,7 kroppslengder per sekund, og øker med økende temperatur i intervallet 3-15 grader.

Oppfølging av fisk etter transport viste at fisk med høyst stressnivå etter en uke i merd hadde høyest akkumulert dødelighet etter 3 mnd. Merder med høy dødelighet var også karakterisert med perioder med sterk strøm